Skifertak

Skifer ble tatt i bruk som taktekkingsmateriale i Røros-området på slutten av 1700-tallet, men særlig fra omkring 1850 ble det et mye brukt materiale på tak. Tidligere hadde skifer også vært benyttet til forblending av brannmurer, grunnmurer og til bolkhyller i fjøs.

På midten av 1800-tallet ble det meste av skiferen som ble tatt ut benyttet som takskifer. Skiferen som ble tatt ut av bruddet ble kløvd til passende tykkelse og deretter skantet til ferdig takskifer. Taksteinen ble produsert i ulike størrelser og fasonger. Den kvadratiske taksteinen kunne variere i størrelse fra 12 og opp i 18 tommer. Det ble også laget «handskbak» og ikke minst 5-kantskifer som bare finnes i Røros-området. Dette er skiferstein som er skantet til i 5-kanter.

En kan ane omfanget av skiferproduksjonen i Røros-område dersom en studerer flyfoto av bergstaden fra midten av 1950-tallet. Storparten av bolighus og uthus var da tekket med skifer. Skiferproduksjonen pågikk til ut på 1960-tallet før den gradvis opphørte. Nye «vedlikeholdsfrie» materialer som eternitt kom på markedet og medførte at kunnskapen om den lokale skiferen gradvis ble borte. Stadig flere tak med lokal skifer forsvant utover 60-, 70- og 80-tallet. Med etableringa av Uthusprosjektet i 1995 og et økende fokus på lokal materialer og håndverksteknikker, ble det igjen interesse for den lokale skiferen. I dag jobbes det aktivt med å reetablere skiferbrudd for å kunne ta ut stein til reparasjon av tak, trapper og grunnmurer. Bevaring av de gjenværende takene med lokal skifer og ikke minst opprettholdelsen av kunnskapen om den lokale skiferen, er en viktig del av forvaltningen av Røros området som verdensarvsted.